Brukermeny

rulle.png

Mytene om den totalitære kommunismen

Utskrift E-post | Kategori: Innenriks | mandag 28. mai 2012 09:22 | Treff: 11352 |

 960x

I VG (01.04) oppfordrer Hanne Skartveit oss til å "knuse" ekstremister med ord, bevegelser som hjemsøker og truer det norske samfunnet må bekjempes. "Ekstremist" brukes som fellesbetegnelse for kommunister, nazister og islamister. Disse deler – i følge Skartveit og hennes meningsfeller – det samme totalitære slagget. Argumentasjon som dette er særlig vanlig fra Civita-hold, men er den holdbar? Og hva er dens politiske implikasjoner? 

 


Som filosofen Slavoj Zizek bemerker, sammenligningen mellom nazisme og kommunisme faller allerede på analogiens nivå. I dagens Tyskland kan man finne musikk fra DDR i alminnelige musikkforretninger. Eller for å ta et annet eksempel, en erklært kommunist – Zizek – kan bli en av verdens mest populære filosofer, og få anledning til å spre sitt budskap på BBC, Al Jazeera og en rekke aviser. Ville det være mulig for en åpen nazist å etablere seg som verdensledende innen sitt felt, f.eks psykoanalysen? Selvsagt ikke. Og dersom vi finner en cd med nazi-sanger kan vi være trygge på at forretningen vi befinner oss i er politisk tvilsom. Vi vurderer umiddelbart nazisme og kommunisme svært forskjellig, og det er det gode grunner til.

 

Likestillingen mellom de to gjøres alltid med referanse til Stalin og diverse ekstremistgrupper, men slike sammenligninger blir svært hule. Årsaken er at man ignorerer dype og alvorlige forskjeller, samtidig som man overdriver likhetene. Nazismen bygger sitt tankegods på forestillinger om førerdyrkelse, knusning av menings- og rasemotstandere og et moralskt "makt-gir-rett" prinsipp. Hva er kjernen i det kommunistiske tankegods?

 

En kjent filosof skrev i 1842 et lidenskapelig forsvar av pressefriheten: ”Den ekte, radikale kur for sensuren er dens avskaffelse; for institusjonen er i seg selv dårlig, og institusjoner er mektigere enn folk.” Hvorfor var institusjonen dårlig? Den bygget på et prinsipp om at målet-helliger-midlene, og – avslutter han –”et mål som trenger et uhellig middel, er ikke noe hellig mål.” Disse linjene ble skrevet 17 år før John Stuart Mill skrev sitt renommerte forsvar av liberale friheter i On Liberty. Av hvem? Den moderne kommunismens grunnlegger, Karl Marx. 

 

En ofte underkjent sannhet er atkommunismen – dersom vi tar utgangspunkt i tradisjonen fra Karl Marx – bygger sitt tankegods på direkte antitotalitære forestillinger om nødvendigheten av fri meningsutveksling, fri presse, demokratisk representasjon og ønsket om et samfunn uten krig og grov nød. Dette gjelder selvsagt ikke alle kommunister gjennom historien, bare de som tok Marx på alvor.

 

Skartveits måte å likestille bevegelsene og ideologiene på, er både intellektuelt spinkel og uærlig.F.eks er hennes påstand om at kommunister vurderer menneskeverd etter ”klasserenhet” rent vissvass. Men et viktigere spørsmål er dette:er hun særlig bedre enn sine (reelle eller innbilte) fiender?

 

Hvorfor kommer ikke sosialdemokratene inn på hennes liste overtrusler Norge har måttet møte? Her tillands iverksatte de ulovlig politisk overvåkning av kommunister og andre motstandere (NATO-kritikere i eget parti), og gjorde mer for å undergrave det norske demokratiet enn en kommunist noensinne har gjort. Mange venstrevridde har fortsatt ikke tilgang til sin "mappe" (privat informasjon gitt til det hemmelige politiet av angivere og medløpere), men det ble avdekket et stort omfang av overvåkning. Overtramp mot menneskers sivile og politiske rettigheter på en slik skala er kanskje noe vi forbinder med DDR, men det skjedde (også) i Norge. 

 

Til tross for alt dette er det kommunistene, de som ble trakassert og overvåket for sine "gale" politiske holdninger, som blir brennemerket som en trussel mot demokratiet. Skartveit mener nemlig at overvåkningen både var nødvendig og riktig. Som hun sier: "Alle disse gruppene har blitt overvåket - helt rettmessig." Dette til tross for at Lund-kommisjonen slo fast at overvåkningen var ulovlig og kriminell. Selv en tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet som medvirket i slik overvåkning, Ronald Bye,har for lengst tatt et oppgjør med denne praksisen som uetisk og udemokratisk. Skartveit derimot – drevet av politisk fanatisme – har tilsynelatende ingen problemer med å kaste rettstatens prinsipper på havet, såfremt det rammer kommunister og andre. Hun viser dermed at hun er tilhenger av en farlig "målet-helliger-midlene" tankegang, og slik tenkning har tatt knekken på mange demokratier, dessverre har ikke Skartveit lært leksen.

 

blank
blank