For andre gang har høyresidens frammarsj blitt stoppet av en koalisjon av fagbevegelsen, sosialdemokratene og distriktspartiet Senterpartiet. Det er svært gledelig at Høyre og FRP blir holdt utenfor regjeringskontorene, men som kommunister skal vi ikke ha noen illusjoner knyttet til de rødgrønnes politikk. De rødgrønnes viktigste funksjon er å stagge de verste utslagene av markedsliberalismen, men den politikken de kommer til å føre er ikke en radikal kursendring av landets politikk.
De forvalter et status quo, med andre ord en administrering og videreføring av eiendomsforholdene, og dermed også en forvaltning av markedslogikkens ideologiske hegemoni. Man skal ha i bakhodet at uten fagbevegelsens viktige innsats, ville regjeringens politikk i den forrige perioden vært betydelig mer høyredreid enn den faktisk ble. Likevel vokste fattigdommen i forrige periode, og norske soldater deltar nå i et større omfang som rene okkupasjonssoldater i Afghanistan enn hva de gjorde for 4 år siden. Alt tyder også på at fattigdommen vil fortsette å vokse i kommende 4-årsperiode. Det er heller ingen grunn til å forvente et brudd med den NATO-baserte sikkerhetspolitikken, eller at det kommer til å forekomme noen som helst form for refordeling av den private formuen. Med et styrket Ap er det også grunn til å forvente at partiet vil kreve et sterkere grep over regjeringens politikk, og redusere SV og Sp til et radikalt og et distriktsvennlig alibi. LOs viktige funskjon som et korreks til regjeringen har i stor grad også blitt lammet etter prosessen mot Gerd Liv Valla, noe som har skapt et større handlingsrom for høyresiden i Ap. Som kommunister kan vi ikke oppfatte status quo som tilfredsstillende - dette er milevis unna en nødvendig sosialistisk kursendring. Vår kamp er dermed på ingen måte avsluttet. |
